1 Seksuelle overgrep

Seksuelle overgrep er brudd på norsk lov og strider mot grunnleggende menneskerettigheter. Misbruk og krenkelser kan gi helsemessige og sosiale konsekvenser på sikt for den utsatte, men utgjør også et problem for samfunnet. Blant overgrepsutsatte er det få som oppsøker helsetjenester, få anmelder forholdene, og en del forteller aldri til noen andre hva de har vært utsatt for.

Seksuelle overgrep omfatter fysisk eller psykisk krenkelse av en persons seksuelle integritet og rettigheter. Enhver seksuell handling utført mot noen som ikke gir, eller er i stand til å gi, sitt samtykke, og hvor handlingen medfører subjektivt ubehag, smerte, frykt eller annen opplevelse av krenkelse, defineres som et seksuelt overgrep.

Straffeloven inndeler seksuelle overgrep i stigende alvorlighetsgrad på følgende vis:

• seksuelt krenkende atferd, for eksempel verbale krenkelser, slibrigheter og blotting
• seksuell handling, for eksempel berøring og beføling
• seksuell omgang, blant annet samleie vaginalt/analt, samleielignende handlinger, masturbering og oral-genital kontakt
• voldtekt er seksuell omgang tiltvunget ved vold, trusler eller utnyttelse av noens nedsatte evne til å motsette seg handlingen, midlertidig (som ved rus) eller permanent

Vold og seksuelle overgrep rammer mange i den norske befolkningen, og vold i nære relasjoner er utbredt. En større norsk undersøkelse viste at menn hadde størst risiko for å utsettes for fysisk vold, mens voldtekt og seksuelle overgrep i hovedsak rammet kvinner. Undersøkelsen avdekket videre at en av ti norske kvinner har blitt voldtatt i løpet av livet, de fleste av en de kjenner eller er i familie med. Hovedtyngden av de utsatte var mellom 15–24 år, og hos halvparten hadde voldtekten funnet sted før fylte 18 år. Få av de voldtektsutsatte kvinnene var til medisinsk undersøkelse eller behandling den første tiden etterpå (11 %). Nesten en tredjedel hadde aldri fortalt om voldtekten til noen andre. Man så at et flertall av gjerningspersonene var menn. Kvinneandelen blant overgripere er ukjent, men det er nærliggende å tro at den er høyere enn det som antas ute i samfunnet. Det er også viktig å merke seg at når barn og unge er utsatt for krenkelser og overgrep, er gjerningspersonen selv barn eller ungdom i 35–40 prosent av tilfellene. Personer som hadde vært utsatt for fysisk vold eller seksuelle overgrep i barndommen, var i mye større grad utsatt for vold og overgrep også som voksen.

Bruk av internett og mobiltjenester er forholdsvis nye arenaer for trakassering, krenkelser og overgrep. På nettet kan man effektivt spre tekst og bilder, eller true andre til å gjøre dette. Nettovergrep og digital vold kan være vel så vanskelig og vondt å bli utsatt for som andre mer fysiske former. Det å få trakasserende meldinger og trusler om spredning av bilder eller film, og å bli overvåket eller kontrollert via sosiale medier, oppleves svært krenkende for de fleste av oss. Andre former for nettovergrep kan handle om å bli presset til å gjøre seksuelle handlinger foran web-kamera, seksuelle overgrep eller å få tilsendt filmer eller bilder med seksualisert eller voldelig innhold. Grooming av barn på nettet, med tanke på å senere utnytte barnet seksuelt, vil falle inn under straffeloven.

Internett regnes som det offentlige rom og er underlagt de samme lover og regler som samfunnet ellers.

En rapport fra 2015 viser at mange voldsutsatte unge følte skam og skyld for det som hadde skjedd, og det var en klar overhyppighet av psykiske helseproblemer hos ungdommer som var utsatt for vold og seksuelle overgrep. Mye av volden og overgrepene har aldri blitt snakket om eller anmeldt. Bare en mindre andel av de utsatte hadde søkt hjelp og fått medisinsk behandling.

HVA KAN DU SOM HELSEPERSONELL GJØRE?

I møtet med den utsatte: La det være opp til den krenkede å definere hva hen har vært utsatt for. Spør hva hen ønsker fra deg, og tilby deg å være en samtalepartner og støttespiller. Vær tydelig på at du har taushetsplikt, men at du også har en avvergingsplikt og meldeplikt der det er pågående fare for liv og helse.

Tilby følge eller hjelp til kontakt med overgrepsmottaket om pasienten ønsker det. Det er aldri for sent å oppsøke overgrepsmottak, men det oppfordres til å dra dit så tidlig som mulig.

Det finnes minst ett spesialisert overgrepsmottak i hvert fylke. Overgrepsmottakene tilbyr medisinsk hjelp og rådgivning. Man trenger ikke henvisning, og tilbudet er gratis for alle. Det tilbys hjelp uavhengig av om man ønsker å politianmelde overgrepet eller ikke. Mottakene tilbyr samtaler, testing for smitte og graviditet, samt medisinske, eventuelt rettsmedisinske, undersøkelser i trygge omgivelser. Om pasienten ønsker, kan hen få hjelp til å kontakte politi og bistandsadvokat, og få informasjon om andre oppfølgingstiltak. Pasienten velger selv om hen ønsker å benytte seg av hele eller deler av tilbudet.

Om det ikke er aktuelt for pasienten å benytte seg av overgrepsmottakets tilbud, vil du finne flere alternative ressurser på nettsiden dinutvei.no.

Hva kan du gjøre for å ivareta deg selv: Søk råd hos kvalifisert personell. Politi og barnevern kan være gode samtalepartnere, og du kan være anonym i disse samtalene om det er behov for det.