Print

1 Hiv-infeksjon

11

SAMMENDRAG HIV – humant immunsviktvirus

SMITTEMÅTE

Direkte kontaktsmitte ved ubeskyttet seksuell kontakt (vaginalt og analt samleie, samt ved oralsex) og blodkontakt. Inokulasjonssmitte for eksempel ved kontaminert sprøytespiss. Mor-barn-smitte (i svangerskap, ved fødsel eller amming).

 

SYMPTOMER

Vanligvis asymptomatisk i mange år.

Primær hiv-infeksjon: cirka halvparten opplever influensalignende symptomer 2-6 uker etter smittetidspunktet.

 

MULIGE FØLGETILSTANDER

Immunsvikt og aids (med ulike infeksjonssymptomer)

 

DIAGNOSTIKK

Blodprøve, hurtigtest finnes.

Vindusperiode: 12 uker (en kan ikke stole på negativt prøvesvar tatt før det har gått 12 uker fra antatt smittetidspunkt).

 

BEHANDLING

Infeksjonen er uhelbredelig, men antivirale midler holder infeksjonen i sjakk. Hiv-positive på antiviral behandling er heller ikke smittsomme. Spesialistoppgave.

 

HVEM TESTES?

  • Menn som har sex med menn
  • Alle som har hatt ubeskyttet sex med personer fra område med høy prevalens av hiv (partner fra land utenfor Nordvest-Europa, Canada, Australia eller New Zealand)
  • Personer som har kjøpt eller solgt seksuelle tjenester
  • Personer som har delt sprøyter
  • Partnere til ovennevnte
  • Pasienter som har fått påvist annen soi som gonoré, syfilis og hepatitt
  • Smittekontakt

 

SMITTEVERNLOVEN

Er definert som en allmennfarlig smittsom sykdom – husk smitteoppsporing.

Undersøkelse og behandling er gratis

MSIS-melding: Gruppe A-sykdom, både lege og laboratoriet skal melde enkeltvis og nominativt.

Hiv har høy global utbredelse utenfor vestlige land, men har lav forekomst blant den generelle befolkningen i Norge. I utvalgte grupper derimot, ser en høyere prevalens og det er derfor viktig å teste for eksempel menn som har sex med menn (msm). Mange ser på en positiv hiv-test nærmest som en dødsdom, men dagens antivirale medisiner gjør at hiv-positive nærmest ikke lenger er smittsomme. Dette har ført til en helt ny situasjon for de som er smittet med hiv, og de fleste lever tilnærmet helt normale liv. Jo flere steder som kan tilby hiv-test, desto lettere vil det være å påvise nye tilfeller og å hindre smitte. Helsestasjoner og legekontor som tester for hiv bør ha klare rutiner for hvordan en håndterer et positivt prøvesvar.

SYKDOMMEN

Hiv-infeksjon er en smittsom, systemisk infeksjon med humant immunsviktvirus. Viruset kan føre til svekkelse av immunforsvaret slik at pasienten blir mer utsatt for infeksjoner og visse kreftformer.

Smitte

Smitterisikoen er størst de tre første månedene etter smitte. Hiv kan overføres mellom mennesker ved:

  •  ubeskyttet analt eller vaginalt samleie
  •  oralsex, framfor alt gjennom smitteførende sperma i munnen
  •  deling av blodforurensete sprøyter og sprøytespisser
  •  overføring av smittet blod og annet humant materiale
  •  svangerskap, fødsel og amming (mor til barn-smitte)

Spytt, tårevæske, avføring og urin kan også inneholde virus, men spiller liten rolle i smitteoverføring.

Risikoen for smitteoverføring ved et ubeskyttet vaginalt samleie med en hiv-smittet som er ubehandlet, er meget lav, trolig så lav som 0,1 %. Risikoen er betydelig høyere ved ubeskyttet analt samleie hvor den smittede er ubehandlet eller dersom en av partnerne har en annen seksuelt overført infeksjon.

Smittsomheten til en hiv-positiv person henger sammen med virusmengden i blod. Dagens antivirale midler reduserer virusmengden til under målbare verdier. PARTNER-studiene viser at det er svært liten risiko for transmisjon av hiv-virus fra en hiv-positiv på antivirale midler til en hiv-negativ, fast partner, selv om de har regelmessig samleie uten kondom. Dermed regnes velbehandlede hiv-positive personer ikke som smitteførende, gitt at de ellers er friske og ikke har en annen soi.

10

TRANSMISJONSRATE FOR HIV

Antatt transmisjonsrate for hiv ved ubeskyttet eksponering fra kjent hiv- positiv som ikke står på behandling:
Eksponeringstype Antatt transmisjonsrate
Reseptivt analt samleie

Reseptivt analt samleie med sædavgang

Reseptivt analt samleie uten sædavgang

1 av 90

 

1 av 65

 

1 av 170

Insertivt analt samleie

Insertivt analt samleie, ikke omskåret

Insertivt analt samleie, omskåret

1 av 666

 

1 av 161

1 av 909

Reseptivt vaginalt samleie 1 av 1000
Insertivt vaginalt samleie 1 av 1219
Reseptivt oralsex (oral partner som utfører fellatio)  

<1 av 10.000

Insertiv oralsex (genital partner) <1 av 10.000
Sæd på øye <1 av 10.000
Stikkskade 1 av 333
Deling sprøyteutstyr (inkludert chemsex)

 

Kilde: hiv-fag.no

 

1 av 149

Følgetilstander

Ubehandlet kan etter hvert den hiv-smittedes immunforsvar svekkes og vedkommende bli mer utsatt for infeksjoner. En hiv-smittet som får klart definerte tilleggs sykdommer, har aids.

EPIDEMIOLOGI

Ved utgangen av 2018 var det registrert totalt 6468 hiv-positive personer i Norge siden hiv-testing ble tilgjengelig i 1985. Det er beregnet at det per 2013 lever anslagsvis 4500-5000 personer med hiv-infeksjon i Norge.

De siste årene har nye meldte hiv-tilfeller gått ned. I 2018 ble det registrert 191 nye hiv-tilfeller, det laveste tallet siden 2001. Litt over halvparten med nysmitte var smittet heteroseksuelt. Opp mot halvparten av de diagnostiserte tilfellene er innvandrere fra høyendemiske områder, som antakelig var smittet før de kom til Norge. Gjennomsnittsalderen for personer med positiv prøve i 2015 var ca 40 år.

SYMPTOMER OG TEGN

En lang rekke symptomer og tegn kan skyldes hiv, samtidig kan en hiv-infeksjon kan være uten symptomer i mange år.

Primær hiv-infeksjon

Cirka halvparten av de hiv-smittede opplever en akutt sykdomsepisode 2 – 6 uker etter smittetidspunktet. Hos personer med dette sykdomsbildet bør legen kartlegge muligheten for at pasienten har vært eksponert for hiv og eventuelt tilby hiv-test. Aktuelle differensialdiagnoser er CMV- (cytomegalovirus) eller EBV-infeksjoner (mononukleose på grunn av Epstein Barr virus), andre virusinfeksjoner, syfilis, toksoplasmose, aftøse sår og legemiddelreaksjoner.

Symptomer og tegn som kan være til stede ved primær hiv-infeksjon, kan ofte minne om influensasymptomer:

  • Feber
  • Leddsmerter
  • Muskelsmerter
  • Lymfeknutesvulst
  • Pharyngitt
  • Hodepine
  • Lysskyhet
  • Makulopapuløst utslett
  • Sår i munnen
  • Svelgsmerter
  • Kvalme og oppkast
  • Diaré
  • Oral candidiasis (trøske)

Annen hiv-sykdom og aids

Hiv-relaterte sykdommer er tilstander som er relatert til immunsvekkelsen, men som ikke oppfyller kriteriene for aids, for eksempel hyppige forkjølelser, trøske og soppvaginitt.

Aids er en betegnelse på samtidig hiv-infeksjon og visse, klart definerte sykdommer (som pneumocystisk pneumoni, tuberkulose, candidaøsofagitt og Kaposis sarkom).

Hos noen pasienter med nedsatt allmenntilstand over lengre tid, eller andre symptomer, bør en vurdere om hiv-infeksjon kan være årsaken:

  • Generelle symptomer: Uforklarlig feber og nattesvette, langvarig slapphet og trøtthet, og uforklarlig lymfeknutesvulst.
  • Symptomer fra fordøyelsessystemet: Betennelser i tannkjøtt eller munnhule, langvarige svelgevansker, uforklarlig diaré eller malabsorpsjon, dårlig appetitt, vekttap. Soppinfeksjon i munnhule og mage-tarmkanalen.
  • Symptomer fra luftveiene: Langvarig hoste, oppspytt eller bronkitt, lungebetennelse med langtrukket forløp og lite bedring med vanlig behandling.
  • Symptomer fra huden: Oppblussing av psoriasis eller seboreisk eksem, langvarige sår på hud eller slimhinner, svulster i huden, herpes zoster hos personer under 50 år. Uforklarlige utslett. Residiverende episoder med soppvaginitt.
  • Symptomer fra nervesystemet: Encefalitt, serøs meningitt, epilepsi, polynevritt, lammelser av ukjent årsak, demens.

DIAGNOSTIKK

Ved screeningprøver er det nok med én serologisk prøve. Dersom testen tas på grunn av en konkret smittefarlig episode (for eksempel overgrep, ubeskyttet sex med kjent hiv-positiv, kondomsprekk hos msm), bør det alltid tas en nullprøve. Om pasienten kommer for testing kort tid etter den smittefarlige episoden, anbefales en ny test rundt 3 uker etter smittesituasjonen, og endelig en avsluttende prøve 12 uker etter den smittefarlige episoden. Det bør gis gode kliniske og anamnestiske opplysninger på rekvisisjonen. Pasienten må informeres om muligheten for inkonklusivt eller falsk positivt prøvesvar.

Hiv-serologi

Den vanligste måten å diagnostisere hiv på er å måle antistoffer mot hiv i blod/serum. Kombotesten benyttes på de fleste større sykehus i Norge og gir i dag rimelig sikkert svar allerede rundt 3 uker etter en smittesituasjon. Den tester både for antistoffer og for antigen (p24) fra selve viruset. Selv om det er lite sannsynlig at en test blir positiv mer enn 8 uker etter en mulig smittesituasjon, anbefales det å ta en siste test etter 12 uker. Enkelte laboratorier tilbyr også direkte påvisning av viruset med PCR.

Perioden fra smittetidspunktet til hiv-testen blir positiv kalles «vindusperioden», og er altså opp til 12 uker. Hvis en test er negativ etter 12 uker, kan en med sikkerhet si at pasienten ikke er smittet.

Smittesjekk for hiv er ikke helt sikker før det har gått 12 uker. Test pasienten så raskt som mulig, deretter ny test etter 3 uker og til slutt en test 12 uker fra antatt smittetidspunkt.

Kontakt det lokale laboratoriet for å høre hvilke testmetoder som benyttes der. Tolkning av uklare prøvesvar bør gjøres i samarbeid med laboratoriet.

Konfirmasjonstest

Falsk positivt eller inkonklusivt prøvesvar kan skyldes at testen påviser små mengder antistoffer fra andre mikrober enn hiv. Ved positiv hiv-test eller inkonklusivt prøvesvar skal det alltid tas ny bekreftende blodprøve (konfirmasjonstest). Dette er også en forsikring mot at det kan ha skjedd en forbytting av selve prøveglassene. Først når en har en positiv konfirmasjonstest, kan en si helt sikkert at pasienten er smittet.

Hurtigtest

Det finnes også hurtigtester som kan utføres på legekontoret eller helsestasjonen. Fordelene med hurtigtest er at pasienten får svaret raskt (innen ett minutt) og at den har høy sikkerhet (liten risiko for falsk positiv test). Det at en raskt får svar kan bidra til at en når flere i risikoutsatte grupper. Ulempene med hurtigtest, er at testene er ganske dyre i innkjøp, og at en uansett må sende inn blodprøve til det lokale laboratoriet i tillegg.

Vindusperioden er 12 uker, den samme som for blodprøvene en sender til laboratoriet. Flere steder tilbyr hurtigtest til risikoutsatte grupper, for eksempel finnes det flere hurtigtesttilbud for msm i Oslo. På helsenorge.no finner en oversikt over hvilke steder som tilbyr hurtigtest for hiv.

Det kan være en god idé å tilby hurtigtest hiv for å øke testfrekvensen. Før en starter et tilbud med hurtigtest bør en har tenkt gjennom hvordan en rent praktisk skal gjennomføre testingen og lage rutiner for oppfølging av positive svar. Det er også en økonomisk utfordring.

BEHANDLING

Noen pasienter og helsepersonell ser på en positiv hiv-test nærmest som en dødsdom. Selv om mange opplever at livet blir forandret, på ulike vis, etter en hiv-diagnose, er det derfor viktig å formidle til pasienten at de fleste hiv-positive lever tilnærmet helt normale liv. Dagens antivirale midler har dessuten så god effekt at velbehandlede og ellers friske hiv-positive personer ikke regnes som smitteførende. Hiv er heller ingen kontraindikasjon for graviditet, og hiv-positive har i dag rett til assistert befruktning.

Henvisning og oppfølging

Alle pasienter med nyoppdaget hiv-infeksjon bør snarest mulig henvises til infeksjonsmedisiner med kompetanse på hiv. Samtidig er det viktig at en har tenkt gjennom hvordan pasienten følges opp i den initiale sjokkfasen. Ofte har pasienten behov for støttesamtaler. Det kan være vanskelig for en nydiagnostisert pasient å ta inn informasjonen som blir gitt. Informasjon til pasienten tilpasses og gis over flere konsultasjoner og må ofte gjentas.

POSTEKSPOSISJONELL PROFYLAKSE (PEP)

Det er mulig å minske risiko for hiv-smitte hvis en starter med antiviral tablettbehandling (PEP-behandling) så snart som mulig etter en smittefarlig episode. PEP-behandling kan være aktuelt for:

  • Helsepersonell, ved for eksempel stikkskade under behandling av pasient med kjent eller høy risiko for hiv.
  • Sprøytemisbrukere som har delt nål, sprøyte og brukerutstyr med annen bruker som er kjent hiv-positiv.
  • Etter risikosex; ubeskyttet analt/vaginalt samleie med person kjent eller høy risiko for hiv. Oralsex ved sædavgang fra en kjent hiv-positiv med høye virusnivåer i blod.

PEP-behandling anbefales som regel ikke i tilfeller der:

  • Personen har hatt kondomsprekk eller ubeskyttet vaginalsex med ukjent partner fra land hvor hiv-prevalensen er lav.
  • Person har hatt kondomsprekk eller ubeskyttet anal- eller vaginalsex med hiv-positiv med alle følgende punkter hos kilde oppfylt: 1) står på hiv-medisiner, 2) virusmengden i blodet har vært < 50 kopier/ml i mer enn 6 måneder, og 3) ingen annen kjent soi.
  • Person har hatt reseptiv oralsex uten sædavgang i munn, reseptiv oralsex med sædavgang fra indexpasient som er fullt virussupprimert, insertiv oralsex eller har blitt onanert på av hiv-positiv person.
  • Person har stukket seg på tørr nål som har ligget ute.
  • Menneskebitt uten blodsøl.

I «Faglige retningslinjer for oppfølging og behandling av hiv» (Norsk forening for infeksjonsmedisin, 2019), anbefales det at alle akuttmottak og storbylegevakter i Norge bør ha ferdige pakker med PEP-behandling. Behandlingen bør settes i gang så tidlig som mulig, helst innen 4 timer, og senest innen 48 timer, uansett tid på døgnet. I noen tilfeller kan det også være aktuelt å starte med PEP-behandling selv om det har gått mer enn 48 timer etter en smittefarlig episode.

Etter en smittefarlig episode er det viktig at pasienten starter med PEP-behandling så raskt som mulig, helst innen 4 timer, men senest innen 48 timer.

Behandlingstiden er 4 uker. Det tas en nullprøve av pasienten, og deretter nye blodprøver etter 2, 4 og 12 uker.

I Oslo kan en pasient møte opp på legevakten, uansett tid på døgnet, for vurdering av mulighet for igangsetting med PEP-behandling. Hvordan dette praktiseres på andre legevakter og akuttmottak, varierer i ulike deler av landet. Ta kontakt med din legevakt/ditt lokalsykehus for mer informasjon.

PRE-EKSPOSISJONSPROFYLAKSE (PrEP)

Antivirale midler kan også tas som forebyggende behandling forut for en risikosituasjon, såkalt preeksposisjonsprofylakse. PrEP-behandling reduserer risikoen for hivsmitte betraktelig, men eliminerer den ikke helt. I Norge dekkes utgiftene til PrEP-behandling gjennom helseforetakene, og det er ingen egenandel. Studier viser at det å gi PrEP-behandling til msm og transpersoner som oppgir å ha hatt ubeskyttet samleie med flere partnere, forhindrer mange nye tilfeller av hiv, og er samfunnsøkonomisk lønnsomt framfor å behandle hiv-positive personer.PrEP beskytter kun mot hiv, og ikke mot andre soi.

Tablettene kan enten tas kontinuerlig med én tablett daglig (forebyggende effekt oppnås etter 7 dager) eller ved å ta 2 tabletter 2-24 timer før risiko for smitte.

Personer som er aktuelle for PrEP-behandling er msm og transpersoner som oppgir å ha hatt ubeskyttet samleie med flere partnere, og anbefales særlig for dem som har hatt en annen soi i løpet av siste 12 månedene, har sex under ruspåvirkninge eller for msm med minoritetsbakgrunn. For enkelte heteroseksuelle personer med høy smitterisiko kan det også vurderes oppstart med PrEP. For den hiv-negative parten i et parforhold der den andre parten er hiv-positiv, anbefales det som regel ikke PrEP, da antiviral behandling av den hiv-positive ansees som tilstrekkelig for å hindre smitteoverføring. PrEP-medisiner kan påvirke nyrefunskjonen, og skal ikke brukes av personer med nedsatt nyrefunksjon eller nyresykdom.

Henvisning for oppstart med PrEP

Personer som ønsker å starte med PrEP henvises av fastlegen til venerologisk eller infeksjonsmedisinsk poliklinikk. PrEP-behandling gis på såkalt H-resept, og kan bare forskrives av en spesialist på sykehus. Resepten skrives ut for 3 måneder av gangen. Før hver nye forskrivning følges pasienten opp med soi-tester, urin stix og blodprøver, blant annet for kontroll av nyre- og leverfunksjon.

HORMONELL PREVENSJON

Hiv-positive kvinner kan bruke alle former for hormonell prevensjon, inkludert hormonspiral. Noen hiv-medisiner kan imidlertid interagere med hormoner i prevensjonen, og derfor anbefales det alltid å konferere med infeksjonesmedisiner før oppstart med ny hormonell prevensjon.

Kobberspiral har ingen interaksjoner med hiv-medisiner.

SMITTEVERN

Hiv-infeksjon er en allmennfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven. Diagnostisering av hiv-infeksjon er viktig for å kunne veilede de smittede til en atferd som ikke setter andre i smittefare, og for å tilby medisinsk oppfølging. Lag bestandig en avtale med pasienten om hvordan prøvesvaret skal formidles, og ha rutiner for hvordan du vil håndtere et eventuelt positivt prøvesvar.

Hvem testes?

  • Alle som har hatt seksuell kontakt med kjent hiv-positiv
  • Menn som har sex med menn, ved ny partner
  • Alle som har hatt ubeskyttet sex med personer fra område med høy prevalens av hiv (partner fra land utenfor Nordvest-Europa, Canada, Australia eller New Zealand)
  • Personer som har delt sprøyter
  • Personer som er født og oppvokst i land hvor hiv-infeksjon er utbredt
  • Partnere til ovennevnte
  • Offer etter seksuelle overgrep
  • Helsepersonell etter stikkskade
  • Personer med andre seksuelt overførte infeksjoner som gonoré, syfilis og hepatitt
  • Symptomer og tegn som gir mistanke om primær hiv-infeksjon, annen hiv-sykdom eller aids

Kartlegging før test

  • Sykdomshistorie med seksualanamnese
  • Hva er bakgrunnen for testen?
  • Hva vet pasienten om hiv og eventuelt andre soi?
  • Informasjon om vindusperioden
  • Diskuter konfidensialitet omkring testresultatet
  • Diskuter konsekvensene av positiv, negativ eller inkonklusiv test
  • Kunnskap om smitteveier
  • Kunnskap om sikrere sex og bruk av kondom
  • Avtal hvordan prøvesvar skal meddeles

Rådgiving etter test

  • Beskjed om positiv test bør ikke gis over telefon, per brev eller rett før helgen.
  • Om en ikke allerede har avtalt kontrolltime, bør pasienten innkalles til time for å ta en ny blodprøve (helst uten at annen årsak angis).
  • Ved konsultasjon må pasienten få klar beskjed om at testen var positiv, men at det må tas en konfirmasjonstest, og at en først ved en positiv konfirmasjonstest med sikkerhet kan si at pasienten er smittet.
  • Pasienten bør snarest mulig henvises til infeksjonsmedisiner. Ringe infeksjonspoliklinikken eller til vakthavende infeksjonsmedisiner på pasientens lokalsykehus, for å avtale time. Hvis pasienten ikke får time i løpet av en dag eller to, må pasienten få tilbud om en time til oppfølgende samtale neste dag.
  • For mange pasienter er det begrenset hvor mye informasjon vedkommende klarer å ta inn etter å ha fått vite om diagnosen. Dette kan også være en god grunn til å avtale ny time.
  • Pasienten bør også informeres om andre støttende oppfølgingstilbud:
    –  Aksept – senter for alle berørt av hiv
    –  Hiv Norge; interesseorganisasjon.
    –  Nye Pluss – Hivpositives landsforening
  • Fyll ut MSIS-melding sammen med pasienten.
  • Snakk om smitteoppsporing og før smitteliste slik at smittekontakt(er) kan gis beskjed.
  • Kartlegg om pasienten har nettverk eller noen å være sammen med.
  • Pasienter bosatt i Oslo som ikke har nettverk, men trenger noen å være sammen med, kan henvises til Aksept– senter for alle berørt av hiv (telefon: 23 12 18 20 klokka 0900-2200). Aksept tilbyr akuttinnleggelse så vedkommende ikke trenger å være alene den første natten.
  • Psykiatrisk legevakt kan også kontaktes.

Smitteoppsporing

Alle smittekontakter i Norge, særlig antatte smittekilder, må oppspores og kontaktes.

Smittevernveiledning

Viktigst er å formidle at hiv-positive lever tilnærmet helt normale liv. Dagens antivirale midler har så god effekt at velbehandlede hiv-positive personer ikke regnes som smitteførende. Inntil pasienten har stått en stund på antiviral behandling bør vedkommende gis følgende råd:

  • Bruk alltid kondom ved samleie
  • Ikke del sprøyter eller sprøytespisser
  • Ikke gi blod (eller annet humant materiale)
  • Unngå graviditet
  • Opplys om infeksjon ved lege- og tannlegebehandling
  • Sørg for at ingen kommer i kontakt med ditt blod

I løpet av de vel 30 årene epidemien har vært fulgt i vår del av verden, er det ikke rapportert ett eneste tilfelle hvor smitte har skjedd ved vanlig sosial omgang. Det er trygt å dele husholdning med hiv-smittede, det være seg mat, husholdningsutstyr, vaskemaskiner, baderom og soverom. Klær, sengetøy, håndklær eller spisebestikk vaskes på samme måte som i alle vanlige husholdninger.

Melding

Hiv tilhører gruppe A av meldingspliktige sykdommer. Dette betyr at både legen (helsepersonell) og laboratoriet skal melde fra om nye tilfeller. Fra 22.03.2019 opphørte den anonymiserte meldeplikten for seksuelt overførbare sykdommer, og dette betyr MSIS-meldingen sendes med full pasientidentitet.

Meldingsskjema finnes på Folkehelseinstituttets (FHIs) nettsider i form av en nedlastbar pdf-fil som kan utfylles elektronisk. I noen journalsystemer kan også MSIS-skjemaer åpnes direkte i programmet. MSIS-skjemaet fylles ut sammen med pasienten og skrives ut i 3 eksemplarer. Ett eksemplar sendes til FHI, ett annet til kommuneoverlegen i pasientens bostedskommune og det siste scannes inn i pasientens journal.

I henhold til Smittevernlovens § 2-3 skal lege eller annet helsepersonell som sender MSIS-melding gi informasjon til pasienten om hvem som er mottaker og hva opplysningene skal brukes til. Alle personopplysninger i MSIS-registeret lagres kryptert.

Helseregisterloven og MSIS-forskriften gir rett til innsyn i hvilken informasjon som ligger lagret om deg personlig. Den registrerte kan kreve at helseopplysninger skal slettes eller sperres, dersom behandling av opplysningene føles sterkt belastende for den registrerte, og det ikke finnes sterke allmenne hensyn som tilsier at opplysningene blir behandlet.